Stillheten når et hundehus blir tomt

Ved Skøvatnet i Sørreisa driver Elisabeth Foldøy landsdelens eneste smådyrkrematorium.

Tekst: Arne Ivar Hanssen.

Skøelvdalen: Skiltet med det lange navnet ”Smådyrkrematorium” peker inn til et koselig gammelt gårdstun noen hundre meter unna Skøvatnet. Her bodde mormor til Elisabeth Foldøy, og her vokste moren opp. Det for sin generasjon så typiske småbruket har stått tomt siden mormoren gikk bort for noen år siden. Blomsterbedet har begynt å gro igjen, men fremdeles kommer det opp stauder som i sin tid ble satt ned. Ved siden av våningshuset står hundehuset som morfaren bygde, han som alltid dro nye firbeinte hjem til gården for å ta seg av dem.

Det er fra morfaren hun har arvet forkjærligheten for hunder, tror Elisabeth. Mie og Gustav, de to maltipooene, tumler ut av bilen og er vel vant med å være med på arbeid. Mie står i band. Gustav vet å passe seg for trafikken på fylkesveien og går fritt. Nærmeste nabo ligger på motsatt side av veien.

Det forseggjorte hundehuset etter morfaren står tomt nå. Det er slik det pleier å gå med hundehus etter noen år.

Frost

Elisabeth husker tilbake til oppveksten på Furøya. Der hadde hun dyrekirkegård på baksiden av huset med fugler og mus. Hunden som de hadde i oppveksten, ble avlivet hos en bonde. Den kom ikke tilbake. Det er heller ikke alle i dag som har mulighet til å begrave kjæledyret sitt i en skogkant bak huset. — Noen leier bare en leilighet eller et hus. Da ønsker de kanskje å ha kjæledyret med seg videre dit de flytter, forteller Elisabeth.

Det er heller ikke bare å begrave et kjæledyr i vinterhalvåret med snø og tele i jorda. For Elisabeth var det slik hele ideen kom. Oda, den forrige hunden hennes, ble syk midt på vinteren for noen år siden. Lenge så det ut til at de måtte avlive henne. Sorgen var dobbel, for Elisabeth ville begrave henne i hagen, og hvordan skulle det la seg gjøre? De måtte ha tømt fryseren og lagt henne der til våren.

Oda kviknet til. Men Elisabeth spant videre på ideen. Det måtte være mange hunde- og katteeiere som hadde opplevd det samme.

— Jeg så en annonse fra Kvinnovasjon, og sent på kvelden før fristen gikk ut, sendte jeg en søknad. Den ble tatt ut, og det at de hadde tro på ideen min, gjorde at jeg fikk mer frimodighet til å arbeide videre, forteller hun og finner frem nøkkelen til døren.

Smådyrkrematoriet ligger stille til, uten å være avsides. — Mange liker det slik. En dame som var her, gikk seg tur langs Skøvatnet mens kremasjonen foregikk. Hun syntes det var nydelig å sitte ved vannkanten.
Smådyrkrematorium
Lunt

Til høsten blir det to år siden smådyrkrematoriet startet opp. For noen vekker kanskje ordet assosiasjoner til hundefrisørsalonger, katter i klær og marsvin med mondent møblerte bur. Navnet er tildels misvisende, for hunder på nærmere hundre kilo er blitt kremert her. Elisabeth låser opp inngangsdøren. Mie og Gustav er husvarme og viser vei. Oppholdsrommet er både venteværelse og kontor og lunt og kjølig på samme tid. Det er hvitmalt, men panelet på veggene og treimitasjonen i linoleumsgulvet gir varme. På stolryggen ligger en pyntehund av tøy. Stolputen har et billedtrykk som viser to hunder med lukkede øyne. I det hvite skapet står urnene som eierne kan velge mellom hvis de ønsker å ta asken med seg hjem.

Elisabeth tenner lys før neste besøk kommer. Gustav og Mie har funnet plassen sin under skrivebordet ved føttene hennes. En svart, en hvit, som representerer de hele dualismen og ambivalensen knyttet til et slikt sted. Blir dyrene menneskelige for oss over tid, eller til speil for vår egen menneskelighet?

Døren bak skrivebordet fører inn i rommet hvor ovnene står. En rød og en blå. I den blå kremeres dyrene ett og ett for de som har betalt for det. I den røde ovnen foregår felleskremeringen. Elisabeth tar i mot fra veterinærer som ser verdien i at dyrene blir kremert og tatt hånd om på en verdig måte i stedet for å sendes til de vanlige forbrenningsanleggene.

Frem til nå har krematoriet tatt imot 2500 dyr.

— Noen kunder ønsker bare å levere dyret fra seg, si farvel og dra. Andre har lyst til å prate. Det er opp til eieren selv hvordan han eller hun vil ha det. Vi tilpasser oss etter ønsker og behov. Det er en av fordelene ved å være et lite foretak, sier Elisabeth.

Noen forteller om kjæledyret og hva det betydde for dem. Noen av dyrene har vært i familien i opp til tyve år. De har vokst opp sammen med barna til eierne. Andre hunder eller katter har vært enebarn for eldre, enslige par. Da får dyrene sjel. Det er ikke så rart at noen ønsker å bevare et minne i form av en urne etter en slik trofast venn. Det må man kanskje ha opplevd for å forstå. Det er ikke så dumt å ha to hunder selv, tror Elisabeth.

Aske

Nærmeste smådyrkrematorium ligger i Trøndelag. Elisabeth ønsker å tilby tjenesten i hele landsdelen, men her i nord er transporten et problem. Avstandene er lange. Elisabeth har hatt kunder som kommer med fly fra Alta, venter mens kjæledyret blir kremert og som så drar hjem med asken. For noen uker siden kom et par fra Nordland rett fra veterinæren. De ville ikke at hunden skulle ligge i kø i kjølelageret på et dyrlegekontor. En eier kom kjørende helt fra Vadsø. Det sier litt om hvor glad man har vært i kjæledyret sitt. — Et par kom hit med en hund som var blitt avlivet. Det hadde vært hunden til barnebarnet deres, ei lita jenta som døde av kreft da hun var fire, og besteforeldrene hadde hatt hunden siden.

— Da hunden døde, ønsket de at jenta skulle få kjæledyret sitt tilbake. Urna etter hunden tenker de å sette ned på graven til jenta på kirkegården, forteller Elisabeth.

Kjærlige tanker

Gustav ser engstelig mot døren inn til krematoriet. Han er redd bråket fra ovnene. Det trengs ikke tillegges mer mening enn det. Under fjøsen som ligger bak nybygget, står dieseltankene, de som driver ovnene. Temperaturen i primærkammeret varierer. I sekundærkammeret, der røyken kommer ut, ligger den på over 850 grader.

Noen eiere blir med inn i selve rommet der ovnene står. Andre tar farvel utenfor og lar Elisabeth ta kjæledyret med videre. Eierne er i alle aldersgrupper og av begge kjønn. Voksne menn gråter sine modige tårer når de kommer med turkameraten. Noen av kjæledyrene er inntullet i yndlingsteppet sitt. Andre har plast rundt seg. Eieren får selv bestemme hva som skal brennes. Metallbordet foran ovnen er dekket med en hvit papirduk. Det er hygienisk, men samtidig høytidelig. Elisabeth tar på seg arbeidshanskene, for det er varmt fra ovnen. Over åpningen buer steinene seg som i en middelaldersk portal.

— Så legger jeg dem rett inn i ovnen. Og sender noen kjærlige tanker med, forteller hun.
— Det blir en meningsfull jobb når du ser hvor mange som setter pris på å få en verdig behandling av kjæledyret.

 

« Tilbake til arkivet